Dette er Tweetypedia

Før sommeren spurte jeg “Hvilke tre web 2.0 tjenester bruker du mest i studier/forskning?” og fikk både ventede og uventede svar.

En tjeneste jeg ikke inkluderte i min liste, eller som noen av kommentarene trakk frem, var twitter. Twitter fikk voldsomt mye oppmerksomhet på vårparten og ble av enkelte medier trukket frem og tabloidisert som det-nye-facebook. NRKbeta har fulgt opp tjenesten med gode poster om hvordan twitter er både som fenomen og som tjeneste, og hvorfor twitter ikke er som facebook.

Arne Krokan skriver også om hva slags effekter twitter har hatt og kan ha. Han referer blant annet til episoden hvor facebook-grunnleggeren blir intervjuet på en scene under en konferanse og tilhørerne begynner å kritisere journalisten for å stille for trivielle spørsmål. Opptrinnet blir kjent fordi tilhørende sender sine kommentarer live via twitter og ikke-tilhørere begynner å delta i diskusjonen synkront med intervjuet og det som skjer i salen.

Krokan spør videre:

Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger?

Jeg har brukt twitter siden november 2006 uten å vite helt hva jeg skal bruke det til. Det vet jeg fortsatt ikke helt, men jeg begynner å se en trend jeg kan like. Den bygger ikke nødvendigvis på spørsmålene Krokan stiller, men handler allikevel om det samme: hva en enkel statusoppdatering kan sette i gang. Trenden kan virke opplagt, men jeg synes den trenger å illustreres for å vise egenskapene ved den. Kanskje vil noen føre twitter opp på topp-tre listen en dag?

Under en kort presentasjon jeg holdt om twitter i et fag i fjor høst, fikk jeg uventet respons fra to av vennene mine da jeg demonstrerte hvordan man sendte beskjeder. Det skapte litt humor, for jeg var ikke forberedt på hva jeg satte i gang. Det er en viss ironi i det å bli forbauset over å oppleve det man beskriver i praksis, men så er det bare omlag et år siden jeg også begynte å ha toveis-kommunikasjon via twitter. For det er i mulighetene for respons trenden oppstår.

Da jeg en søndag i april var åpen for kulturelle innfall og prøvde finne en oversikt over utstillinger og åpningstider i Trondheim, postet jeg i frustrasjon på twitter:

Slike nettsteder finner man sjeldent når man trenger de. Noen dager etterpå oppdager jeg at Tor Einar Samdahl som fulgte twitterstrømmen noen minutter etter min post hadde svart:

Jeg kjenner ikke Tor Einar personlig og visste ikke da at han hadde fanget opp beskjeden min, men jeg ble smigret og takknemlig da jeg så svaret hans, om enn noe for sent.

Likeså, da jeg i går kveld postet:

where are all the good free online survey tools?

svarte Amund:

@larskflem wufoo.com

Twitter er en en-til-mange tjeneste som støtter toveis kommunikasjon. Mottakeren av en vilkårlig melding er ikke nødvendigvis spesifisert. De som ønsker å få meldingene dine, gjør dette gjerne ved å abonnere på twitter-strømmen din. Vilkårlige meldinger uten spesifisert mottaker blir dermed fanget opp tilfeldig og behandlet ut i fra denne mottakerens preferanser. Muligheten for å respondere på en slik vilkårlig melding tilrettelegger for tilbakemelding og dialog: Kommenterer jeg noe andre brukere på twitter vet eller synes noe om, kan de svare meg direkte hvis de ønsker - og vice versa.

Når brukerne begynner å svare på spørsmål, gir hint om veier videre eller kommer med sin mening om et tema, opptrer twitter som et orakel som kan være mye mer hjelpsomt enn for eksempel indekserte Google. Kvitring som vekker interesse hos brukerne utløser deltakelse. Om det kvitres om et tema brukerne har kunnskap om, bidrar brukerne med sin kunnskap ut i fra sine referanser.

Med sine 144 140 tegn er twitter kort og raskt, det er informasjon i bite-size størrelse. Jeg tror det gjør at terskelen for å delta er lav. Når jeg får tips om et nettsted jeg kan finne oversikt over kulturelle arrangementer i Trondheim, trenger jeg ikke mer enn en henvisning, noe som kan hjelpe meg litt nærmere målet. Mine følgesvenner [followers] på twitter gjør en utvelgelse basert på sine erfaringer som er mye mer verdifull for meg i en slik sammenheng enn det for eksempel Google kan levere gjennom aktivt søk.

Twitter blir en redaksjon som bearbeider og sender meg informasjon jeg kan trenge når jeg trenger det, akkurat som jeg blir en del av redaksjonen til de jeg følger. Jeg gir tips til mine bekjente eller venner, som ofte har samme preferanser som meg, enten det gjelder ressurser på nett, filmer å se på kino eller om det skulle være noe som går på radioen.

Gjennom twitter kan brukerne dele og delta synkront. Dynamikken holdes levende av at brukerne ber om og gir informasjon til samme tid. Twitter - eller bedre: dine venner på twitter - blir din kollektive hukommelse, en detektiv eller et levende oppslagsverk. Et tweetypedia.

(Oppdatering. Prøv å søke på twitter etter en film du lurer på å se, for eksempel denne ukens premierefilm Wall E. Du får rask oversikt over vanlige folks opplevelse av filmen. Eller bruk twitter til å finne ut hvor i Oslo du finner den beste sushien eller hvordan drinkene på Aku aku er)

3 kommentarer så langt

  1. eirikso sa onsdag, 3. september 2008

    Takk for hyggelig omtale og en bra artikkel! :-)

  2. Lars K sa fredag, 5. september 2008

    takk det samme :)

  3. tenketing.net » Om tenketing.net og 2008 sa torsdag, 8. januar 2009

    [...] Dette er Tweetypedia [...]

Vil du kommentere?

E-postadressen din vil ikke bli vist til andre