Arkiv for september, 2008

The Live in Live-Blogging

Webdagene 2008 er over. I tillegg til å få oppleve inspirerende foredrag og diskusjoner med deltakere, sitter jeg igjen med en erfaring jeg ikke hadde fra før: liveblogging. Det var mye vanskeligere enn jeg trodde. Derfor vil jeg skrive litt om liveblogging.

Da Gulltaggen arrangerte Internettkonferansen etterlyste jeg dekning av blant annet foredraget til Jonathan Harris. Hvor var Internettkonferansen på internett? Var det ingen som hadde vært der? Å arrangere en konferanse om web uten at den selv omtales på nett er som et fotball-VM uten TV-kommentatorer. Det er som Dagsrevyen uten reportasjer.

Martin Gjesdal hadde fin dekning av webdagene i fjor, jeg har stor glede av sammendrag og oppsummeringer av konferanser på nett. Da jeg ble invitert med av NetLife Research så jeg på det som en fin måte å kunne bidra.

Jeg forstår liveblogging som å gjengi hovedmomentene fra et foredrag i rimelig kort tid etter at foredraget har vært holdt, slik at andre som ikke er til stede på konferansen eller deltakere som trenger en oppsummering kan få det via aktuell blogg. En ting er dekningen, en annen ting er hvor direkte den er. Ekstreme varianter av liveblogging er blant annet engadget.com og macrumors.com sine dekninger av Apple events. Nettaviser liveblogger når store nyhetssaker følges på direkten.

Jeg hadde ikke rukket å lese kommentarene på Hvordan liveblogge-posten til Martin Bekkelund før jeg dro, og Zuckerman og Giussani’s Tips for conference bloggers leste jeg først om kvelden av konferansens første dag. ‘Post senest 10 minutter etter at foredraget er over’, stod det. Den dagen var hver av bloggpostene mine gjennomsnittlig to timer forsinket. Og verre ble det. Min siste post fra konferansen kom fire dager etter at foredraget var ferdig. Forståelsen av liveblogging som blogging i ‘rimelig tid’ etter foredraget er avsluttet er mitt tilfelle altså relativ.

Noen foredragsholdere verserer rundt et tema som om det var en del av en samtale, mens andre holder seg til en oppbygning som er lett å følge. Begge deler er bra, og det ene er ikke nødvendigvis vanskeligere å følge og notere enn det andre. Å holde bloggingen ‘live’ var vanskelig fordi jeg ikke klarte å slippe teksten før jeg var fornøyd med egen struktur og eget innhold. Så selv om Zuckerman og Giussani sier det er greit at posten preges av dårlig språk og unøyaktigheter, krever liveblogging øvelse i å bearbeide og fange nyheter mens det skjer.

Øyvind Solstad og Jon Gunnar Wold linker til sammendraget av sine foredrag på egne blogger. Det tar jeg som et godt tegn på at jeg har fått med essensen. Om dekningen av konferansen ikke ble direkte, oppnådde jeg i alle fall ett av to mål: å dekke konferansen. Dekningen har også digi’s journalist glede av, jeg synes jeg kjenner igjen flere av avsnittene i artikkelen hennes…

Som Anders Fagerhus avsluttet sitt foredrag: Feedback er viktig for det gir oss en mulighet til å bli bedre. Legg gjerne igjen en kommentar på hva som kunne vært annerledes eller bedre, enten her på tenketing.net eller under foredragets bloggpost på iallenkelhet.no. Du finner oppsummeringene fra foredragene jeg dekket i kronologisk rekkefølge nedenfor:

Se bilder fra konferansen på flickr, og les hva folk sier om webdagene på twitter. Du finner også bloggposter fra konferansen på kuttisme.no.

Refleksjon rundt observasjon

Observasjon er en aktivitet som begrenser seg til fem fysiske sanser, visuell persepsjon, hørsel, smak, følelse og lukt, og som en vitenskapelig metode er dens tillit i første omgang avhengig av disse. Hvilke begrensninger og muligheter ligger i en slik metode? I det følgende vil observasjon som forskningsmetode bli diskutert i forbindelse med et besøk ved en utendørs markedsplass i slumområdet Kivulu i Kampala, Uganda.

Observasjonen var et eksperiment for refleksjon rundt observasjon som metode for datainnsamling, det var en øvelse i å bruke en metode. Sted og situasjoner som observeres må derfor ikke tilskrives mer betydning enn at det ble ansett som noe nytt og fremmed, en kontekst som forhåpentligvis ville være med å synliggjøre metodens begrensninger. Kultur, språk, sted og situasjon jeg møtte var fremmed, men allikevel litt kjent. Hvordan oppleves og påvirkes rollen som observatør i en slik sammenheng?

Beskrivelse av stedet. Markedet er arrangert rundt et sentralt plassert torg med betonggulv, omlag femti kvadratmeter stort, overbygget med tak. På vest og nordsiden av den sentrale plassen er det murbygninger med boder for ulike tjenester og butikker. De er nummerert, og hver bod med en metall dør om lag 1,5 meter bred. Vareutvalget står like mye utenfor bodene som inni, bodene synes å ha en funksjon for lagring av varer når den ikke er åpen. Østsiden av plassen har to slike boder, samt to små restauranter - hvor jeg befinner meg i den ene og gjør observasjonen. Jeg sitter ute på en inngjerdet terrasse, prøver å gli inn, drikker av en colaflaske, rundt klokka halv tolv på formiddagen.

På sørsiden av den sentrale plassen er det åpen plass, omtrent like stor som grunnflaten til den sentrale torget, og mer boder, disse er bare ikke så godt konstruert som de andre. Mengder av hvite sekker fylt med løv er spredt ut på plassen, mange folk beveger seg til og fra eller arbeider med oppgaver som jeg ikke er kjent med.

Observasjonen gjennomføres som passiv, utforskende observasjon. Jeg deltar ikke i noen av aktivitetene, men min tilstedeværelse er kjent. Kamuflert som en restaurantbesøkende med sin tilfeldige notatbok prøver jeg å ikke stikke så mye ut, men fargen på huden min og det faktum at ikke mange mennesker av min nasjonalitet og alder går her er vanskelig å skjule. Derfor er det rimelig å tro at noe av deres atferd er påvirket av kunnskapen om denne uvanlige tilstedeværelse.

Hva skal observeres? Jeg vet ikke hva jeg leter etter, jeg har ingen forhåndsdefinerte teorier eller hypotese som skal testes. Alt er nytt for meg. Ikke at jeg ikke har sett et marked sted før, men dette ser ut som mer enn bare et marked. Det er også sentrum av et slumområde med mye provisorisk bebyggelse, og siden dette er mitt første besøk har jeg ingen preferanser utenom det jeg har sett på TV eller lest i avisen.

Et besøk på et offentlig sted som dette, uten annet mål enn å observere, gir meg til å begynne med ingen idé om hva jeg skal se etter. Jeg har ikke kommet for å lete etter en spesiell hendelse eller aktivitet. Så hva skal jeg lete etter? Jeg begynner å se etter aktører og samhandlinger.

Hva skal jeg fokusere på? Interessen min tiltrekkes av fem kvinner som arbeider rett foran meg, ved torget som ligger omtrent to meter fra terrassen jeg sitter. Jeg står overfor en ny utfordring når jeg prøver å beskrive aktiviteten. Jeg tar raske notater og synes det er vanskelig å vite hva de skal inneholde, hva skal jeg fokusere på; aktører eller handlinger. På hvilket nivå skal jeg holde min oppmerksomhet? Jeg kan se skitne klær og mat på et skittent gulv, men også smil, latter og en følelse av dyp tillit og kompetanse i rutiner som er helt nye for meg. Vil mine preferanser fra tidligere kunnskap påvirke hva jeg tolker av mine observasjoner?

Markedsplass, Kivolo, Kampala

Hvilke slutninger kan jeg trekke? Jeg kan se hva de gjør, men som regel kan jeg ikke forklare hvorfor de gjør det. Når det er en klar årsakssammenheng er det lett å konkludere: De lager en form for mat, det ser ut som en slags mos eller grøt, og etter en stund forstår jeg det slik at det meste av aktivitet rundt torget er konsentrert rundt matlaging. Det er for eksempel rimelig å konkludere med at det travle arbeidet kvinnene gjennomførte var å forberede maten mannen med vogn var kommet for å plukke opp. Jeg kan gjøre dette fordi grøten ble flyttet fra en kjele til en av kjelene mannen fikk. I tillegg var det en bemerkelsesverdig reduksjon i aktivitet etter at mannen dro: tre av fem kvinner forsvant fra hjørnet. Av kvinnene som ble igjen, sitter én i en stol med en lommeradio og den andre legger seg på betonggulvet på en stråmatte.

Hva får jeg ut av notatene? Da jeg observerte kvinnen som ankom på en bodaboda, merket jeg ikke at sjåføren ventet på henne mens mens hun hentet en grønn bøtte. Det er mye mening og kausalitet skjult i ord. Det illustreres godt med dette eksempelet, fordi bodaboda ikke er et kjent begrepet utenfor Uganda og Kenya: Det er betegnelsen som brukes på en motorsykkel og dens sjåfør som kjører taxi, hovedsakelig menn. Kvinnelige passasjerer sitter vanligvis med sine ben samlet til én side, men da jeg leste gjennom notatene mine husket jeg tydelig at hun ble sittende med ett ben på hver side før hun løftet den grønne bøtten på fanget. På den måten vil jeg tro hun sitter stødigere mens hun holder en stor bøtte. Men jeg kan ikke huske om hun hadde på seg en kjole eller ikke.

Hva kan jeg observere? Etter førtifem minutter har jeg mye data og opplever meg selv noe utslitt, både på grunn av stort fokus på aktiviteter og rask skribling med pennen. Dette er ikke bare et nytt sted for meg, dette er også en helt annen kultur enn den jeg er vant med. Det er vanskelig å beskrive følelsen av å være der, å gjenskape situasjonen i ord. Jeg leste gjennom notatene og fant mye jeg ikke hadde tatt notat av men som jeg føler jeg husker: lukter, farger, varme, og orienteringen og organisering av alt. Mine notater er for å huske hva som skjedde, men for andre å lese kan de være for begrenset. Fra et forskningsmessig ståsted kan det være nyttig å gjøre kortere observasjoner i slike sammenhenger; to korte i stedet for en lang, for å bevare oppmerksomheten på aktivitetene.

Etter diskusjoner med en bekjent senere, får jeg vite at rundt den tiden av døgnet forbereder de tradisjonell ugandisk mat i store porsjoner. Det jeg så i kasserollene var mest sannsynlig matoke, en slags stappe av en bananaktig frukt, så jeg har registrert dette i mine notater. Til å begynne tenkte jeg ikke over at jeg faktisk hadde fått denne kunnskapen fra en helt annen datainnsamlingsmetode, nemlig intervjuer. Å intervjue kilden vil gi annen informasjon enn hva bare observasjon gir.

Hva med det som ikke får min oppmerksomhet? Jeg la merke til de fem kvinnene fordi de arbeidet ganske nær der jeg ble sittende. Uten å ha noen spesiell teori eller kjent aktivitet å studere, ble jeg trukket mot hva sansene mine oppfattet. Det var mye aktivitet på området og kanskje ble jeg trukket mot spesielle lyder eller handlinger de utførte. Følgelig hadde jeg ikke lenger fokus på noen andre aktiviteter. Ved å zoome inn på en hendelse som dette mister jeg oppmerksomhet på andre aktivitetene. Jeg velger å følge en aktivitet, og mister de andre.

Ville jeg ha blitt oppmerksom på disse fem kvinnenes arbeid hvis jeg hadde blitt sittende på en annen side av markedet? Jeg valgte å sitte på den lille kaféen fordi det var mest praktisk for meg mens observerte. Men plasseringen av observatør påvirker hva som blir observert, og forskjellige personer ser forskjellige ting. En annen observatør ville kanskje ha fokusert på andre aktiviteter, eller kanskje ha tolket annerledes enn det jeg gjorde, slik at dataene ville ha vært forskjellig. Med ulike data kan ulike konklusjoner trekkes. Følgelig, som for alle metoder for datainnsamling, kan observasjon være en kraftig men også misvisende metode. Verdien av metoden du velger vil ikke bare avgjøres av hvordan du bruker den, men også hvordan du triangulerer dine data gjennom bruk av flere forskningsmetoder.

—…—

Teksten er en redigert versjon av en oppgave skrevet i forbindelse semesteroppgave i faget IT3010 Forskningsmetoder i informatikk høsten 2007. Besøket til Kampala og Uganda var samme høst.

Kilder

Oates, B. J. (2006). Researching Information Systems and Computing. London, Sage Publications: Ltd.

Heath, C., and Luff, P. (1992) “Collaboration and control Crisis management and multimedia technology in London Underground Line Control Rooms,” Computer Supported Cooperative Work (CSCW) (1:1), pp 69-94

Var det bare en dings som skulle til?

Bruken av mobilt internett skyter fart med iPhone. iPhone er nå fjerde største OS for all surfing. Surfing med iPhone-browseren Safari steg med 58% på en måned fra juli til august.

Hvilken påvirkning det har for nye medier og bruken av sosial programvare er bare ett aspekt ved denne veksten, selv vanlige nettsider vil kunne bli påvirket. Den generelle endringen i brukernes bruksmønster er et interessant studie fordi den kan si noe om folks holdning til teknologi, og forventninger og behov for tjenester i en slik kontekst.

Eirik i NetLife Research skrev i sommer en bloggpost som spør om vi trenger enda en versjon av internett, tilpasset iPhone. Kommentarene til posten trenger ikke bare tolkes som en diskusjon for og i mot. De bekrefter at bevisste nettbrukere også ønsker tilgang til nett og nettjenester som er tilpasset mobilt bruk. Det er også noen av kommentarene Edvard Tufte får på sin kritikk av iPhone GUI’et.

Muligheten til å bruke internett og nettjenester har eksistert en stund. Hva er det som gjør at denne bruken skyter fart nå? Er brukerne blitt modne, eller var det bare en dings som skulle til?

Bilde
Av bvosseteig via flickr.com

En uke med iPhone

Etter én uke som eier av iPhone har jeg noen ting, små og store, jeg gjerne vil putte i forslagskassa til Mr. Jobs & Co:

  • Copy and paste. Materialiseringen av den digitale tidsalder: muligheten til å slippe skrive en ting flere ganger enn nødvendig. Hvorfor nekte meg dette nå?
  • Bedre caching. Så mye datatrafikk som kan spares. For ikke å snakke hva det kan gjøre for surfeopplevelsen. Når jeg allerede har besøkt en side, hvorfor må den laste på nytt automatisk når den ligger i sidevisningen i Safari?
  • Streame musikk direkte fra iPhone til Airport Express. Er det bare jeg som vil streame musikk direkte fra iPhone? Når jeg har brukt så mye penger på en (to) Airtunes Express er det urettferdig å måtte gå om Remote for å styre musikken fra iPhone til høyttalere.
  • Åpne opp bluetooth stacket. Hvorfor ikke?
  • Sende GPS-koordinater direkte fra Google Maps. “Jeg står her”, “butikken ligger der”, “jeg fant den der”. Jeg kan sende alt fra epost og sms til bilder, nettsider og bokmerker, hvorfor ikke også lokasjoner? Det kunne blitt en slager…
  • Større batteri. Stemmer det at batteriet gikk fra 1400 mAh til 1150mAh med 3G føler jeg meg nesten snytt.

Ser ikke bort i fra at disse kommentarene finnes i sin helhet eller i fragmenter rundt om på internettet, men jeg har bare hatt iPhone en uke og kan dele de først nå. Er det noe jeg har glemt?

Dette er Tweetypedia

Før sommeren spurte jeg “Hvilke tre web 2.0 tjenester bruker du mest i studier/forskning?” og fikk både ventede og uventede svar.

En tjeneste jeg ikke inkluderte i min liste, eller som noen av kommentarene trakk frem, var twitter. Twitter fikk voldsomt mye oppmerksomhet på vårparten og ble av enkelte medier trukket frem og tabloidisert som det-nye-facebook. NRKbeta har fulgt opp tjenesten med gode poster om hvordan twitter er både som fenomen og som tjeneste, og hvorfor twitter ikke er som facebook.

Arne Krokan skriver også om hva slags effekter twitter har hatt og kan ha. Han referer blant annet til episoden hvor facebook-grunnleggeren blir intervjuet på en scene under en konferanse og tilhørerne begynner å kritisere journalisten for å stille for trivielle spørsmål. Opptrinnet blir kjent fordi tilhørende sender sine kommentarer live via twitter og ikke-tilhørere begynner å delta i diskusjonen synkront med intervjuet og det som skjer i salen.

Krokan spør videre:

Hva skjer for eksempel når tilhørerne på et politisk møte begynner å bruke Twitter, eller når studentene i auditoriene på universitetene begynner å stille spørsmål ved innhold og form på forelesninger?

Jeg har brukt twitter siden november 2006 uten å vite helt hva jeg skal bruke det til. Det vet jeg fortsatt ikke helt, men jeg begynner å se en trend jeg kan like. Den bygger ikke nødvendigvis på spørsmålene Krokan stiller, men handler allikevel om det samme: hva en enkel statusoppdatering kan sette i gang. Trenden kan virke opplagt, men jeg synes den trenger å illustreres for å vise egenskapene ved den. Kanskje vil noen føre twitter opp på topp-tre listen en dag?

Under en kort presentasjon jeg holdt om twitter i et fag i fjor høst, fikk jeg uventet respons fra to av vennene mine da jeg demonstrerte hvordan man sendte beskjeder. Det skapte litt humor, for jeg var ikke forberedt på hva jeg satte i gang. Det er en viss ironi i det å bli forbauset over å oppleve det man beskriver i praksis, men så er det bare omlag et år siden jeg også begynte å ha toveis-kommunikasjon via twitter. For det er i mulighetene for respons trenden oppstår.

Da jeg en søndag i april var åpen for kulturelle innfall og prøvde finne en oversikt over utstillinger og åpningstider i Trondheim, postet jeg i frustrasjon på twitter:

Slike nettsteder finner man sjeldent når man trenger de. Noen dager etterpå oppdager jeg at Tor Einar Samdahl som fulgte twitterstrømmen noen minutter etter min post hadde svart:

Jeg kjenner ikke Tor Einar personlig og visste ikke da at han hadde fanget opp beskjeden min, men jeg ble smigret og takknemlig da jeg så svaret hans, om enn noe for sent.

Likeså, da jeg i går kveld postet:

where are all the good free online survey tools?

svarte Amund:

@larskflem wufoo.com

Twitter er en en-til-mange tjeneste som støtter toveis kommunikasjon. Mottakeren av en vilkårlig melding er ikke nødvendigvis spesifisert. De som ønsker å få meldingene dine, gjør dette gjerne ved å abonnere på twitter-strømmen din. Vilkårlige meldinger uten spesifisert mottaker blir dermed fanget opp tilfeldig og behandlet ut i fra denne mottakerens preferanser. Muligheten for å respondere på en slik vilkårlig melding tilrettelegger for tilbakemelding og dialog: Kommenterer jeg noe andre brukere på twitter vet eller synes noe om, kan de svare meg direkte hvis de ønsker - og vice versa.

Når brukerne begynner å svare på spørsmål, gir hint om veier videre eller kommer med sin mening om et tema, opptrer twitter som et orakel som kan være mye mer hjelpsomt enn for eksempel indekserte Google. Kvitring som vekker interesse hos brukerne utløser deltakelse. Om det kvitres om et tema brukerne har kunnskap om, bidrar brukerne med sin kunnskap ut i fra sine referanser.

Med sine 144 140 tegn er twitter kort og raskt, det er informasjon i bite-size størrelse. Jeg tror det gjør at terskelen for å delta er lav. Når jeg får tips om et nettsted jeg kan finne oversikt over kulturelle arrangementer i Trondheim, trenger jeg ikke mer enn en henvisning, noe som kan hjelpe meg litt nærmere målet. Mine følgesvenner [followers] på twitter gjør en utvelgelse basert på sine erfaringer som er mye mer verdifull for meg i en slik sammenheng enn det for eksempel Google kan levere gjennom aktivt søk.

Twitter blir en redaksjon som bearbeider og sender meg informasjon jeg kan trenge når jeg trenger det, akkurat som jeg blir en del av redaksjonen til de jeg følger. Jeg gir tips til mine bekjente eller venner, som ofte har samme preferanser som meg, enten det gjelder ressurser på nett, filmer å se på kino eller om det skulle være noe som går på radioen.

Gjennom twitter kan brukerne dele og delta synkront. Dynamikken holdes levende av at brukerne ber om og gir informasjon til samme tid. Twitter - eller bedre: dine venner på twitter - blir din kollektive hukommelse, en detektiv eller et levende oppslagsverk. Et tweetypedia.

(Oppdatering. Prøv å søke på twitter etter en film du lurer på å se, for eksempel denne ukens premierefilm Wall E. Du får rask oversikt over vanlige folks opplevelse av filmen. Eller bruk twitter til å finne ut hvor i Oslo du finner den beste sushien eller hvordan drinkene på Aku aku er)