tenketing.net

Prisma Teknik blir beskyldt for å benytte et religiøst symbol på fotgjengerovergang-boksene de produserer. Fingeren som peker oppover kan tolkes som en henvisning til himmelen slik flere kristne ikoner og bilder av Jesus gjør.

Administrerende direktør Jan Lund ved Prisma Teknik bekrefter ovenfor den svenske avisen Aftonbladet at designet er laget med overlegg.

Handen betyder ”det finns bara en väg till Gud och det är Jesus” [...] Tanken är för oss att det ska bli känt. Alla människor behöver ha budskap från Jesus

Boksene er solgt til 17 forskjellige land og kan ses mange steder rundt om i Norge. De er også solgt til muslimske land som Saudia Arabia, hvor den pekende fingeren blir raskt tildekket, i følge den svenske nettavisen The Local.

På Prisma Teknik sine nettsider kan man forøvrig lese:

We at Prisma Teknik are dependent on and grateful for all the good customers and suppliers we have. It is also thanks to the care from God that we have developed to be the successful company we are today. We want to have Jesus as a part in everything we do. Christian values and God’s guidance is the foundation of Prisma Teknik.

Selv om designeren av boksen dementerer den religiøse hentydningen, skal det rent designmessig være unødvendig med en slik henvisning til en knapp. Om ikke knappen kommer godt nok frem i seg selv, er det her designarbeidet bør gjøres - ikke på hvordan man best kan forklare hvor knappen er.

En diskusjonstråd på IxDA spør hva dette gjør med med web-musepekeren og hvordan vi skal forholde oss til den…

Via Smashing Magazine sin liste over 10 futuristiske brukergrensesnitt fant jeg prosjektet til Ivan Tihienko, som demonstrerer hvordan en holografisk skygge kan fungere som grensesnitt.

Det er et vakkert konsept som er utarbeidet og videoen visualiserer grensesnittet i forskjellige situasjoner gjennom ulik funksjonalitet.

Skyggene med informasjon som omgir menneskene får meg til å tenke på all den informasjonen vi har lett for å knytte til personer vi observerer i hverdagen. Fra en fortauskafé kan vi bedømme personer etter bekledning, uttrykk, bevegelse og hastighet. I et holografisk grensesnitt er mye av denne informasjonen eksplisitt gjengitt gjennom piler og retninger, sirkler som omsluttes når to venner møtes eller i beskjeder som skrives.

Et slikt grensesnitt tilfører ikke bare noe nytt til brukernes hverdag, det kan bidra til informasjonsstøy og utfordre konvensjoner.

Jeg irriteres av og til av å måtte lytte til intime samtaler på bussen eller toget. Jeg vet også hvor nysgjerrig det kan gjøre meg. Egenskapen ved menneskelig nysgjerrighet gjør at jeg kan finne meg selv skjule displayet på mobilen i frykt for at passasjeren bak meg skal lese det jeg skriver. Ikke fordi jeg har noe å skjule, men fordi jeg ikke ønsker å utlevere meg. Akkurat da.

I Japan er det høflig å holde seg for munnen når man snakker i telefonen på t-banen (se superlocal’s samling høflige japanere i mobiltelefon). Du kan få bokbind på både blader og bøker som en naturlig del av kjøpet for å dekke til det leser. Ikke nødvendigvis for å skjule det, men for å skjerme omgivelsene for det.

Du kan snike til deg en titt på klokken til vedkommende som står ved siden av deg for å finne ut hva klokken er. Du kan grave lenge i vesken etter mobilen, bare for å finne ut at det ikke var din mobil som ringte men en annen med samme ringetone. Vi tilpasser oss informasjonsrommet aktivt og passivt.

Et holografisk grensesnitt virker spennende fordi det er usikkert om det tilfører noe støyende eller stimulerende til dette informasjonsrommet. Om det er et bekvemmelig og effektivt grensesnitt er et annet spørsmål.

Bilder
Bilde øverst hentet fra Ivan Tihienko sin demonstrasjonsvideo og japanere i mobiltelefon fra superlocals bildestrøm på flickr.