tenketing.net

Adresseavisen skriver om en butikk i Trondheim som selger “dame/homo-spade”. Spaden er rosa og har et rundt håndtak, ellers minner den om en vanlig spade. Kommunikasjonssjef Ingeborg Grimsmo hos likestillings- og diskrimineringsombudet sier til adressa.no:

- Folk er forskjellige. Det er ikke nødvendigvis en sammenheng mellom å være kvinne og like rosa, ei heller mellom å være homofil kvinne eller mann og like rosa. Det er ikke gitt at dersom kvinner eller homofile skal ha en spade til snøen så skal den være rosa.

Jeg vet ikke om det er en trend, men jeg synes jeg har sett det en stund: alt fra mp3-spillere og håndholdte konsoller til lekeverktøy og fjernstyrte helikoptre i rosa. Hva er det med disse produktene som farges rosa? Av lekene jeg har sett antydes noen av de at de er for jenter. Er det fargen som bestemmer det?

Da en kamerat i kjedsomhet klistret to rødfargede bokmerkelapper på laptopen min tok jeg meg i å kalle den “mer feminin”. Har teknologi kjønn?

Merete Lie har skrevet om kjønn og teknologi. Hun hevder at teknologien ikke er forutbestemt eller gitt i seg selv, den er konstruert frem. Hun spør hvordan kjønn kan forståes i en sammenheng der kropper er fraværende, og hevder svaret ligger i forståelsen av både kjønn og teknologi som kulturelt forankret i en felles symbolsk kulturverden, som man også finner i språk, former og figurer.

Makt- og demokratiutredningen oppsummerer Lies artikkel ‘M - F - Neuter: Kjønnsparadokser på nett’ slik:

Utformingen, funksjonene og bruksområdene som blir knyttet til teknologien, er ikke de eneste mulighetene - teknologien kunne vært annerledes, den har en fortolkningsmessig fleksibilitet. Og det er her Lie trekker inn kjønn og makt som viktige elementer. ‘Makten’, skriver hun, ‘ligger først og fremst i selve definisjonen og avgrensningen av begrepet teknologi - som et kulturprodukt’. Blant annet er kjønn av betydning for om et produkt i det hele tatt kategoriseres som teknologi eller ikke.

Støvsugeren og symaskinen er to eksempler på produkter som faller utenfor teknologibegrepet, på tross av at begge har innebygget mikroprosessorer. Husholdningsprodukter som forbindes med kvinner, faller med andre ord utenfor definisjonen av teknologi og konsekvensen er at det å beherske en pc faller inn under teknologisk kompetanse, mens det å betjene en symaskin er kompetanse som ikke faller inn under rammen for teknologi. ‘Teknologi blir med andre ord gjenstander og kunnskapsformer som får sin form gjennom kulturelle prosesser, ikke bare mens teknologien utvikles og produseres, men også gjennom omtale og bruk’, oppsummerer Lie i artikkelen.

Er det derfor vi gjør spaden og lekene rosa? Lie hevder at verken kjønn eller teknologi kan sees som uavhengige størrelser:

Definisjon av teknologiens bruksområder bygges inn som forutsetninger i teknologien. Å lete etter makten innebærer en annen måte å jobbe på. ‘Kjønn er ikke noe som kan trekkes fra og legges til teknologien etter en likestillingsvennlig fordelingsnøkkel. Det er å nøste opp tråder av den veven som binder sammen teknologi og maskulinitet som er den atskillig lengre veien å gå’.

Se også artikkelen ‘Menn + maskiner = fortsatt sant’ hos forskning.no og beskrivelser og myter om fargen rosa på wikipedia.

Aleksander lekte med Augmented Reality ved hjelp av flashmotoren til Boffswana og webkameraet på macbooken. En markør på et papir leses av webkameraet og en 3D-animasjon av en figur projekteres på arket over markøren.

Jeg hadde lyst til å holde det lille 3D-monsteret i hånden og se hvordan webkameraet ville lese markøren om jeg brukte iPhone til å vise den. Ville figuren tilpasse seg når jeg endret og flyttet på markøren?

I videoen vises markøren som en bildefil i nettleseren. Det gjør at den skifter retning når jeg snur på iPhone, men det viser også hvordan monsteret endrer størrelse etter hvor stor markøren er. Det hadde kanskje vært enklere å demonstrere zooming om jeg hadde tilpasset grafikkfilen bedre skjermstørrelsen på iPhone (to-do). Det kommer ikke så bra frem i videoen, men det var tøft å se hvordan monsteret endret størrelse ved å bruke to fingre på skjermen.

Det var vanskelig å bruke det innebygde webkameraet til å vise både iPhone og hva kameraet filmet. Jeg måtte skru av lyset for å unngå refleks i iPhone-skjermen, fordi refleksjonen gjorde at webkameraet hadde vanskelig for å lese markøren.

Tanken om å ha en virtuell verden i hånden, å kunne dykke inn i den med enkle fingerbevegelser, eller å “bla” og velge mellom forskjellige 3D-figurer og objekter, tiltaler meg. Hva med å bla i 3D-tegninger av bygninger som du blar i bilder på iPhone, eller musikkalbum med Cover Flow? Må testes.

Vil du prøve AR selv? Alt du trenger er et webkamera, en printer (eller en dings med lyssterk skjerm) og flash innstallert på maskinen din. Så besøker du Boffswana og følger instruksen der. For mer om Augemented reality, sjekk denne og flere videoer på youtube.

Superlocal skriver på bloggen sin:

using the iPhone a lot lately for virtually everything,
from quick snaps, showing photos of projects,
finding addresses, scheduling etc.

with so many icons,
have arranged them in an upside down capital L configuration,
creating an arc for easy thumb access.

Tommelen er et viktig redskap for interaksjon med mobile enheter og spillkontroller. Men å skrive tekstmeldinger med tommelen på iPhone opplever jeg klossete - det var uhyre effektivt på min gamle Sony Ericsson med T9 ordliste. Jeg er tilbake til pekefingerstadiet på iPhone-tastaturet.

Og ikonene organiserer jeg foreløpig etter farge. Mange farger og nytte på hver side. Også har jeg en egen side for spill. Hvordan er det med tommelen og ikonene dine?

Bilder av Superlocal og meg.

Hva er det som gjør at noen nettverk oppstår mens andre må etableres gjennom regler og samarbeid?

På bloggen til Arne Krokan finner jeg en kommentar til posten Det magiske nettverket. Det magiske nettverket handler om erfaringer med å dele kunnskap i en institusjon og refererer til Scott Leslie sin post EdTechPost om institusjoners ønske om å dele, kontra delingen enkeltpersoner gjør:

…institusjoner planlegger hvordan de skal dele, mens vi som bruker de digitale sosiale nettverkene bare — deler.

Leslie er frustrert over institusjonenes initiativ til deling som stadig feiler, samtidig som han ser at han selv lykkes med deling i sitt personlige læringsnettverk.

Han lister opp noen punkter på hva han mener er årsaken til at institusjonenes tilnærming ikke virker (til norsk ved Jørn Hoelstad Pettersen)

1. Vi får våre egne nettverk til å vokse ved å dele, de (institusjonene) starter sine nettverk ved å lage avtaler om hvordan delingen skal skje
2. Vi deler det vi har, de ønsker å dele det de ikke har (eller av og til ikke en gang ønsker).
3. Vi deler med mennesker, de deler med institusjoner.
4. Vi utvikler et mangfold av (uformelle kanaler), de fokuserer på én offisiell delemekanisme.

Hvorfor blogger jeg dette? Dette er en god observasjon på en personlig erfaring og beskriver en trend som blir tydeliggjort gjennom disse fire hovedpunktene. Se også tidligere poster og kommentarer på Bokmerker du sosialt?, Topp tre web 2.0 tjenester for akademia? og Dette er Tweetypedia.

For tre uker siden skrev jeg om innloggingsfelter og nevnte hvordan jeg stadig trykte den store, grønne Sign up-knappen til Netvibes når jeg skulle logge inn.

Gammelt innloggingsvindu hos Netvibes

Nå har Netvibes redesignet innloggingsvinduet sitt. Den diskré grå Sign in-knappen er borte og den tydelige Sign up-knappen har tatt over jobben. De har fortsatt enkel inngang til registrering, men knappen er erstattet med tekst.

Nytt innloggingsvindu hos Netvibes

Det kan hende det er høy statistikk på avbrutte registreringer som er bakgrunnen for at de gjør endringen. Mange brukere som besøker registreringssiden men ikke fullfører registreringen er dårlig trend for en nettjeneste som måler antall nye brukere nøye. Det er i hvertfall tydelig at det var den grønne knappen som ble brukt, den har de beholdt.

Ansikter er veldig attraktive søke-ikon for et øye som fikserer.

Fra wikipedia:

The face is an important site for the identification of others and conveys significant social information. Probably because of the importance of its role in social interaction, psychological processes involved in face perception are known to be present from birth, to be complex, and to involve large and widely distributed areas in the brain.

– Og den er koblet til internett? Spørsmålet kommer fra en venn som har oppdaget en hvit, blinkende plastkanin på kjøkkenbenken, og som nettopp i korte trekk har fått høre hvordan den fungerer: En Nabaztag er en wi-fi bunny; en kanin som er koblet opp trådløst til internett, som blinker kryptiske lyssignaler på magen, vifter med ørene i stille tai chi, leser CNN’s hovednyheter om ettermiddagen eller beskjeder den får tilsendt i løpet av dagen, i perfekt cockney-engelsk, eller fransk om du vil.

Den kan være lystig eller litt nedfor, det merker du på stemmen eller kommentarene den gir sammen med beskjed om hvor mye klokken er, eller hvordan været blir i morgen. Sirlig samstemte lyssignaler på magen og på nesen forteller oss lydløst om utviklingen på Oslo Børs, om sola i Trondheim titter frem i dag eller om det er kommet en ny beskjed vi kanskje ikke har hørt.

Kaninen er et nytt element i hjemmet. Den begeistrer, forundrer og informerer, men for ukjente kan den oppleves fremmed og påtrengende, og møtet med den begynner ofte med spørsmål om dens funksjon, nytte og verdi.

Selv om plastkaninens utbredelse er i ferd med å bli stor, også i Norge, er den ikke spesielt kjent som artefakt. Den er derfor et godt eksempel på integrasjon av ny teknologi i hverdagslivet.

Det finnes flere teorier som kan beskrive vårt nye innslag på kjøkkenbenken; forhold mellom teknologier, artefakter og forbruker, og hvordan samspillet mellom disse aktørene fungerer. Domestiseringsteorien tar for seg brukerperspektivet, den aktive relasjonen mellom bruker og artefakt, og hvordan artefakten benyttes i en sosial kontekst. Den forsøker å beskrive hvordan teknologi og artefakter blir temmet av brukere.

Et eksempel på slik domestiseringsprosess er datamaskinbruk i hjemmet. Ulike brukergrupper bruker datamaskinen ulikt instrumentelt og kreativt, noe som blant annet avsløres av hvordan datamaskinen plasseres i hjemmet: gjemmes den bort i et kott, står den i stuen til bruk for hele familien eller er den forbeholdt fars kontor med tilmålt tid for dataspillhungrige barn?

Selv om teknologiske produkter er “ferdiglaget” i den forstand at de er framstilt og tilbys på et marked, betyr ikke det at de nødvendigvis er ferdiglaget som kulturelle artefakter. Et fremmed artefakt temmes på en slik måte at det tilpasses ditt daglige liv, og at ditt daglige liv tilpasses dette nye og hittil fremmede artefaktet.

Domestiseringsbegrepet er knyttet til handling, til meningsinnhold som dannes og forandres gjennom forhandlingsprosesser. Det dreier seg om mentale og sosiale prosesser, som for eksempel å bruke den nye teknologien på riktige måter og unngå å bruke den på vulgære måter, hvordan kulturelle forskjeller påvirker og så videre. Disse prosessene kan deles inn i fire faser: tilegnelse, objektgjøring, inkorperering og omdanning.

• I den første fasen, tilegnelse, tilegnes eller kjøpes gjenstanden, med begrunnelser om hvorfor: den går over fra å være en vare til en eiendel.
• I andre fase, objektgjøring, får gjenstanden en plass og det etableres noen regler for hva den skal brukes til, hvem som skal bruke den og når: det handler om å finne en legitim og illegitim måte å benytte artefakten i vår personlige sfære. Hvis disse kulturelle verdiene og symbolene deles av flere, utgjør de en sosial gruppe.
• Inkorporering er den fasen der gjenstanden etter hvert inngår i hverdagslivets rutiner. En produsent åpner ofte for flere måter å benytte artefakt på og ofte benyttes ikke alle av alle brukere. Det er i inkorpereringsfasen brukeren bestemmer seg for hvilke deler av produktet den vil benytte, og på hvilken måte det skal benyttes.
• I den siste fasen, omdanning, omtales og vises artefaktet fram for andre, og perspektivet her er større enn i forhold til den sosiale gruppen nevnt i objektgjøringsfasen. Eierne gir på denne måten uttrykk for verdier og væremåter.

Plastkaninen ble kjøpt i Frankrike, den var ikke å få tak i Norge. Den virket eksotisk og annerledes, den appellerte til en ny måte å bruke internett på. Kaninen har selvsagt fått et eget navn; det var det første vi måtte gjøre da vi hadde koblet den opp på internett.

Gjennom objektgjøringsfasen har den fått plass på kjøkkenet, det nærmeste vi kommer et fellesrom i kollektivet. Som et gammelt gjøkur forteller den hva klokken er hver time, en funksjon som kan oppleves noe tradisjonell, men summen av tjenestene den utgjør har brakt en ny dimensjon inn på kjøkkenet: om en leser av samboerens blogg liker innholdet, forteller kaninen det umiddelbart.

Kommentarer på kollektivboernes bilder på flickr.com leses høyt rundt middagstider. På nyttårsaften viftet kaninen hilsener fra eiere av samme artefakt, hilsener fra fremmede personer fra alle kanter av verden. De hadde funnet vår lille kjøkkenkanin via Google Earth, og følelsen av å tilhøre en sosial gruppe ble ytterligere manifestert.

Den er inkorperert som en kommunikasjonsenhet og forteller at kollektivet oppfatter tilstedeværelse på internett som viktig. Spørsmålene fra besøkende om kaninens funksjon og verdi gjenspeiler at artefaktet er noe nytt og annerledes, og at de som uinnvidde er utenfor – eller i overført betydning: ikke tilkoblet og tilstede.

Vi uttrykker oss gjennom materielle ting, men disse tingenes meningsinnhold er ikke fastlagt. Artefakter kan domestiseres ulikt. Vi er ikke passive mottakere av ting, teknologier eller forbruksmønstre, men bidrar selv til å skape eller konstruere dette innholdet. Domestiserings-perspektivet kan bidra med en forståelsesramme for analyser av teknologiadopsjon og kulturell integrasjon, med utgangspunkt i brukerens ståsted.

Teksten er en redigert versjon av en oppgave skrevet i forbindelse semesteroppgave i faget KULT2201 IKT og kulturendring våren 2007

Kilder

Levold, Nora og Østby, Per: Skjønnheten og udyret: Møter mellom kultur og teknologi. IKON-N10: Arbeidsnotat.

Lie, Merete and Knut H. Sørensen (red.) 1996: Making technology our own? Domesticating technology into everyday life. Oslo: Scandinavian University Press. Kap 1 og 4

Sørensen, Knut H. (upubl.): En kort innføring i teknologisosiologiske tilnærminger og deres relevans for analyser av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT). Notat. Trondheim: Senter for teknologi og samfunn/ Institutt for tverrfaglige kulturstudier (22s)