tenketing.net

Fra wikipedia:

In philosophy, a Dérive is a French concept meaning an aimless walk, probably through city streets, that follows the whim of the moment. It is sometimes translated as a drift.

Jeg bor i Oslo for første gang og kjenner kun byen gjennom besøk hos venner og familie, og en og annen skoletur på ungdomsskolen. Bydeler og gatenavn kjenner jeg best gjennom sangtekster og bøker. Når jeg nå har sjansen til å ha god tid til å utforske byen på egenhånd, kan jeg heller ikke la være sanke data mens jeg går: som jeg har beskrevet tidligere, bruker jeg trackmyjourney.com til å lagre turens gps-koordinater. Det er en morsom måte å lagre gatereferanser på. Å sjekke hvor jeg har gått på kartet etterpå gjør at jeg husker gatene bedre, og jeg klarer plassere sangtekstene i forhold til resten av byen. Jeg må innrømme at målet for turen var å kanskje finne en passe bortgjemt café å feire turen på, men akkurat det ble mislykket.

Hjemme igjen sitter jeg med en følelse av at iPhone 3G med innebygget GPS kan bli en perfekt partner til å fange steder med. Se for deg et nytt sted, en kafe eller restaurant, som du ikke har sett før, som du passerer tilfeldig. Ta et bilde, legg ved et notat og lagre det med gps-koordinatene. Dette blir ikke bare enda et notat, men noe som kan plasseres geografisk på et kart - eller fysisk til en lokasjon. Er det ikke sånn man organiserer seg ellers? Legger nøklene på fast plass på benken, setter søpla ved utgangsdøra for å huske den når den må kastes, har bøker i bokhylla, kniver i skuffen og regninger på skrivebordet? Å legge handlelista til butikken så den minner deg på den når du går forbi etter jobb, eller å legge notatet du kommer på rett før du legger deg til arbeidsplassen så du får påminnelsen i det du kommer på jobb, vil kanskje være å organisere seg på samme måte.

Geominder gjør noe av dette, men det spørs om ikke en tilsvarende tjeneste på iPhone gir en bedre brukeropplevelse.

Hvis du er spesielt interessert kan du laste ned gåturen til Google Earth her eller se den i Google Maps her her [jeg ser at jeg er i ferd med å lage et kart over flere gåturer] Ja, den var ikke spesielt lang.

Seth Sandler har laget en guide på en hack som gir deg muligheten til å oppleve multi-touch med større grensesnitt enn på en iPhone. Hacken er enkel å gjøre, alt du trenger er en pappeske, en glassplate, et ark og et webkamera - en video demonstrerer hvordan boksen kan settes sammen. Last ned pakken med programfilene, konfigurer kameraet og sett i gang.

This uses Front Diffused Illumination, with normal ambient light (infrared not required or needed) and a normal off-the-shelf webcam.

When you place you fingers on the surface, shadows are created where your fingers are. The webcam sees these shadows and sends the image to the tracking software which tracks the shadows.

Første test jeg gjorde av oppsettet var hjemme med en bøtte som boks. Da var lysforholdet i rommet perfekt og den registrerte fingrene presist, men styreflaten ble liten. Da vi testet oppsettet med en større eske på skolen var taklyset for sterkt og skyggen fra hendene blandet seg med fingertuppene. Med litt ekstra sidebelysning gikk det bedre, men det bekreftet at systemet er avhengig av riktig lysforhold for å fungere.

I programpakken ligger det ved flere flash-demoer som viser forskjellig funksjonalitet og interaktivitet. Når man kan bruke flere fingre, og ikke er begrenset av én peker, kan også flere brukere bruke boksen sammen: pong blir et kult to-player spill. Bilde-applikasjonen var nesten like tøff som Jeff Han sin demonstrasjon. Jeg oppdaget også etterhvert at man kan legge inn sine egne høyoppløselige bilder og leke med de. Tøff måte å se igjennom feriebildene på.

Det følger med en musedriver som gjør at du også kan styre musepekeren med multi-touchboksen, men det er vel mest for å demonstrere at det går an. Det er ikke spesielt effektivt for mappingen mellom boksen og det du ser på skjermen er veldig dårlig, det er vanskelig å vite hva du treffer når du trykker. De har lagt inn visuell feedback som du kan skru av og på i noen av demoene, noe som hjelper deg å beregne hvor du skal sette fingerne, men boksen krever litt trening. Det tar ikke lang tid å finne ut at den store styrken til mulit-touch ligger i å kunne trykke direkte på skjermen og manipulere objektene der du ser dem, slik som i Jeff Han’s Perceptive pixel - eller på en iPhone. Dette er imidlertid en utrolig tøff hack, og nuigroup.com har et stort forum og en wiki hvor ulike måter å bygge multi-touch-skjermer diskuteres og presenteres. Sett av litt penger og noen timer og du har ditt eget Microsoft Surface.

De mest kjente operativsystemene har i utgangspunktet ikke støtte for flere musepeker-inputs enn én. MPX modifikasjonen av Linux X Server har imidlertid støtte for dette. Det åpner for bruk av multi-touch grensesnitt også i vanlig vindubasert operativsystem, uten at jeg vet noe om hvordan den opplevelsen vil være. Det hadde vært gøy å teste sammen med en slik boks. Se denne videoen for demonstrasjon av flere musepekere i MPX.

En liten uformell undersøkelse på gang:

Hvilke tre web 2.0 tjenester bruker du mest i studier/forskning?

Min liste blir som følger:

1. netvibes.com: den holder styr på alle rss’er, blogger, små notater og todo’s
2. del.icio.us: perfekt sted å samle bokmerker, og en god start for et søk
3. google books/scholar: jeg bruker disse om hverandre og sammen når jeg leter opp referanser, bøker og artikler

Dette er ikke for å starte en diskusjon om hva web 2.0 er, om tjenestene egentlig er web 2.0, eller hva du oppfatter som web 2.0. Jeg trengte bare en referanse til nye tjenester på nett som fungerer i akademisk arbeid.

Så hva er dine favorittjenester, og hvorfor?

Onsdag 28. mai besøkte jeg Carl på Kadabra. Kadabra er designkontoret til en gjeng dyktige produktdesignere fra Industriell design ved NTNU. De har kontor i Trondheim og i Oslo.

Det var utrolig spennende å se hvordan de jobber med brukersentrert design. De lager det meste som kan formes til produkt, og gjør interaksjonsdesign og informasjonsarkitektur på interaktive tjenester. Jeg fikk se hvordan produkter blir til fra inspirasjonskilder, via mockups og skisser, til 3D-print prototyper og nesten ferdig produkt. Kadabra bruker Minoko til støp eller 3D-print av modeller. Tøft. Og på kontoret har de et vindu til lokalene i Oslo; en flatskjerm med webkamera viser hele tiden hva som skjer på de to kontorene. Skype og fri datatrafikk slår prislappen til Tandberg.

Carl og jeg diskuterte multi-touch og Johnny Lee sammen med Espen. De hadde gjort en billig og enkel hack på multi-touch-grensesnitt tidligere som jeg hadde håpet å få se og prøve. Men den var pakket sammen like enkelt som den var montert: en søppelbøtte, et webkamera og en pleksiplate med et A4 ark og litt teip var blitt en multi-touch flate hvor ti fingre kunne manipulere digitale objekter. Hacken var basert på denne guiden.

Vi snakket om Varsko og Make, og hvor gøy det er å lage ting. Burde man egentlig satt av en dag i uka til det? [Instructables kaller forresten de ukentlige nyhetsbrevene sine for The Weekend Builder, burde man sette av helger?] Siden jeg var på besøk har jeg fått testet multi-touch hacken selv. Det blir en egen post.

Andreas tipset meg om nettsiden Info Design Patterns, som bygger på arbeidet til Christian Behrens sin M.A. oppgave.

Nettstedet samler modeller av figurer og diagrammer som eksempler på hvordan informasjon kan visualiseres, og i hvilke situasjoner de ulike modellene er hensiktsmessige. Ved førsteinntrykk virker siden innholdsrik og metodisk, men jeg har ikke brukt den til å lete opp noe spesifikt ennå. Den presenterer relaterte teknikker for hver valgte modell og viser trivielle eksempler på de ulike modellene i bruk. Velger du for eksempel Simple Bar Chart får du opp Dot Matrix og Ring Chart som liknende alternativer. Du kan også søke opp modeller etter system, brukerens mål, type modeller eller antall dimensjoner, som gjør siden til en liten skattekiste for inspirasjon eller hjelp.

For å teste RFID i bruk har jeg eksperimentert med ulike koder for å få Arduino mikrokontrolleren til å skille mellom ulike RFID-brikker. Det har vært mye vanskeligere enn jeg trodde, fordi jeg ikke har mye erfaring med streng definisjon av datatyper, i tillegg til at Arduino lagrer strenger som arrays. Jeg skulle ha postet videoen nedenfor tidligere, men kom aldri så langt. Fikk endelig RFID-leseren til å snakke med mikrokontrolleren og har det som skal til for å skille forskjellige brikker fra hverandre og gi ulik respons ved lesing. Filmen viser hvordan led-lys gir feedback på registrering og godkjenning av ulike RFID-brikker, og hvordan en servo beveger seg når riktig brikke er i nærheten.

Fikk god hjelp fra forumet til Arduino, og dokumentasjonen Sara Johansson har gjort på arbeidet med Sniff. Hun skrev om problemer med memory overload og strenger som arrays.

En hardkodet mash-up som får servoen til å bevege seg er tilgjengelig her.

I dette eksperimentet vil jeg teste å bruke RFID-brikker som nøkkel til døra inn til lesesalplassen. Jeg håpet å kunne gjemme en tag bak batterilokket på mobilen og bruke mobilen som nøkkel for å komme inn. Mobilen har jeg omtrent alltid med meg når jeg går ut fra kontoret, studentkortet må jeg alltid dobbeltsjekke om jeg har husket. Oppdaget imidlertid at leseren ikke klarer lese gjennom batteridekselet. Vet ikke om det er tykkelsen på dekselet, eller om det er noen frekvensforstyrrelser i området hvor batteriet ligger som forhindrer brikken i å bli lest. Forsøker jeg å legge en brikke utenpå dekselet blir den heller ikke lest, men om den ligger utenpå øvre del av telefonen går det helt greit.

Brikkene kan heller ikke leses fra innsiden av kortholderen som jeg også har med meg når jeg forlater rommet. Alternativet er å lime en brikke på utsiden av mobilen, kortholderen eller å bruke en tag som kan festes på nøkkelknippet.

Se også kapittel 9 i Making Things Talk og Arduino’s Playground. Her er også et eksempel APSX RW-210 i bruk, sammen med BASIC stamp.

I boken “Information Visualization” (2006) trekker Robert Spence frem noen klassiske eksempler på god visualisering. Disse er laget lenge før datamaskinen var oppfunnet og verktøyene vi har nå til å bearbeide data eksisterte. De viser essensen av visuell fremstilling av data. Fellesnevneren ved disse eksemplene er egenskapene ved resultatet: av bare å se på diagrammene skapes en forståelse eller innsikt. Spence tar utgangspunkt i denne definisjonen av visualisering:

visualize: to form a mental model or mental image of something.

og poengterer at visualisering utelukkende er en menneskelig kognitiv aktivitet, som ikke har noe med datamaskiner å gjøre. Noen av eksemplene har han hentet fra Tufte (1983).

Napoleons karttegner
Kartet viser Napoleons marsj til, og tilbaketrekningen fra, Moskva. De fleste seerne av dette kartet trenger ikke spørre hvorvidt tykkelsen på linjene fremstiller antall soldater i hæren, eller hvorvidt brunt indikerer fremrykning og svart tilbaketrekning. 440 000 soldater dro ut og at bare 10 000 kom tilbake. Man trenger ikke lese om ekspedisjonen for å få betydelig forståelse av hvordan marsjen utspant seg, og kartets hovedbudskap står igjen lenge etter at vi har sluttet å se på det.

Florence Nightingale’s endringer
Endringene Nightingale innførte ved sykehusene på midten av 1800-tallet, senket dødeligheten betraktelig. Dette vises tydelig slik hun fremstilte det i diagrammene sine over periode og antall døde. Enkelheten i diagrammene hennes gjorde det mulig for henne å presse igjennom viktigheten av reformene sine hos den britiske regjeringen - hun fikk gjennomslag og anerkjennelse.

Snow og koleraepidemien i Soho
Da koleraepidemien i Soho brøt ut på midten av 1800-tallet, fikk medisinsk offiser John Snow ansvaret med å få kontroll på utbruddet. Han undersøkte kart over området for å få oversikt over hvor de døde bodde og kunne raskt se at epidemien var konsentrert rundt en bestemt vannpumpe. Etter at han låste pumpen for bruk, sank antallet døde. Han har fått oppkalt en pub etter seg like ved der pumpen stod.

London Underground
Spence trekker også frem kartet over Londons undergrunnsbane av Harry Beck, som et eksempel på god visualisering hvor seeren forlater bildet med en avspeiling av det i hodet. Beck fikk ikke mye betalt for arbeidet, men har hatt enorm innflytelse på kart over transportsystemer rundt om i verden.

Referanser og bilder

Spence, Robert (2006). Information Visualization:Design for Interaction. Prentice Hall

Tufte, Edward R. (1983). The Visual Display of Quantitative Information. Graphics Press USA (2nd Ed edition. Jan 2001)

Florence Nigthingale på Wikipedia

Minard, Napoleons karttegner, på Wikipedia og hos Tufte

Snow på John Snow site